Lange helger, inneklemte fridager og en genser å strikke ferdig, gjorde at jeg tok for meg siste sesong av krimserien Wisting på Viaplay.
Serien tar for seg drapsgåter i Larvik, og i spissen, etterforskningsleder William Wisting og hans journalist-datter Line.
Jeg er stor fan av bøkene og har sett de tidligere sesongene for lenge siden. Etter å ha sett årets påskekrim, gjorde jeg det man ofte gjør: Starter på første sesong, for å døyve sulten etter mer.
Det å se serien igjen sjokkerte meg. Har et samlet Presse-Norge sittet stille og sett på det her? Jeg har googlet febrilsk for å se om noen andre har skrevet rasende kronikker om serien, uten hell.
For noe har skjedd siden jeg så første sesong i 2019. Jeg har fått et mer nerdete forhold til presseetikken.
Jeg tenker presseetikk og hvordan journalister blir fremstilt på i hver serie og film jeg ser. Her ødela det alt.
Innsynskonvolutten som aldri blir åpnet
Starten på første sesong gir et håp om å få se en reell mediehverdag.
Wistings datter er innom på politikammeret, og har med seg en formell innsynsforespørsel fra redaksjonssjefen i VG Helg (om innsyn i dokumenter og bilder knyttet til et dødsfall).
Her fryktet jeg at etterforskeren skulle gi datteren særbehandling. Men Wisting, som står sammen med den ferske politiadvokaten, gir politiadvokaten konvolutten og sier at det er hun som skal behandle innsynskravet. (dog med litt mer allmenne ord).
Det er vakkert! Det er riktig og realistisk.
Men to setninger senere faller alt på steingulv.
For det neste Line spør om, er å få tilgang til huset til avdøde. Svaret kommer som et sjokk for alle som har lest metoderapporter om nitidige innsynsrunder, kontrollerte innsyn med bakepapir og TV2-journalisters reiser landet rundt. For politiadvokaten svarer: «Ja, bli med meg, så skal du få nøklene».
Hæ? Hva mener du? Politiadvokaten har ikke åpnet den fine konvolutten med innsynsforespørsel ennå, og de GIR FRA SEG NØKLENE?
Hva skjedde med innsynet? Brevet hvor jeg ser for meg VG lekkert henviser til den ene paragrafen etter den andre, viser til Vær varsom-plakaten, Offentlighetsloven og kanskje et godt forhold til Larvik-politiet (hvis de skal være litt cheeky).
Nei, det blir glemt helt, Line får med seg nøklene og låser seg inn i leiligheten til denne avdøde Viggo.
Og fra det øyeblikket går det bare nedover. For habilitet blir aldri et tema.
FBI-skilt på sengekanten
Line prøver hardt å få informasjon ut av faren, som innimellom prøver å være profesjonell (eventuelt at han bare er altfor travel), og gir i tillegg en sak til Dagbladet, fordi de var først på.
Knall!
Men når Line ligger med det som viser seg å være en FBI-agent, sender hun bilde av skiltet hans rett til VG-sjefen, og det blir laget sak. Med henne på byline. Ingen stiller spørsmål til HVORDAN Line hadde bilde av FBI-skiltet.
Jeg HÅPER at Gard Steiro hadde stilt et par spørsmål om det. Og for så vidt at journalisten ville vært åpen med sjefen og fortalt hvor informasjonen kom fra. Og om ikke annet ringt politiet. Hvorfor er FBI i byen?
Like etter er Wisting på vei ut av et åsted, og blir (etter å ha fått kjeft av Dagbladet for å gi datteren særbehandling fordi VG avslørte FBI-saken, det er om ikke annet realistisk) konfrontert av en VG-journalist med spørsmål om saken. Hans respons er «hvor er Line?».
Vær Varsom-plakatens punkt 2.2:
Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.
Her tok jeg meg selv i å rope «Hun skal ikke VÆRE DER. (punkt) 2.2. for helsike!». Nei da, hun var visstnok på vei i bil.
På dette tidspunktet har jeg innsett at ingen av manusforfatterne til serien har snakket med en eneste medieperson i forkant.
Line blir nesten drept av en seriemorder, får skrive videre og livet i Akersgata (og Larvik) er skjønt.
Imøtegåelse samtidig med deadline
I del to av sesongen får pipa plutselig en annen lyd. Jeg aner et håp om en presse som tas seriøst.
VG skal ha et førstesideoppslag om Wisting, og anklager om bevisforfalskning. Line får beskjed om at hun er for tett på (ja, NÅ er hun for tett på, du gitt).
Men også her blir jeg sittende og rope. To timer før avisen skal i trykken, de er i gang med brekkingen av papiravisen (2002 ringte), fire sider pluss forsiden, og de har fremdeles ikke gitt Wisting samtidig imøtegåelse. Det skal de visstnok vente med til like før deadline.
Supert!
PFU hadde vært så harde i den fellelsen at selv sindige Anne Weider-Aasen ville brukt et par kraftsalver. VGs ferske etikk-redaktør Anders Sooth Knutsen ville sunket GJENNOM stolen i skam.
Så blir kanskje serien litt bedre på etikken etter hvert. Eller blir den det?
To journalister fra Østlands-Posten møter politiet på et sykehus, hvor politiet innser at en de vil snakke med har forlatt sykehuset. Journalistene tar bilder av politiet og druser på med sak. «POLITITABBE: Drapsmistenkt rømte». Politiet blir ikke kontaktet, og det blir aldri bekreftet om mannen de leter etter er mistenkt.
Samtidig prøver redaktøren i ØP å få Line til å bli nyhetsredaktør. Sikkert kjempesnedig å ha en nyhetsredaktør som har et ambivalent, noen ganger inhabilt, forhold til den faste etterforskningslederen i byen.
Innsynskrangel er dårlig TV
Serieskaperne har brukt lokalene til ØP til å filme scener i sesong fire. Og Schibsted-bygget i sesong en (dog, plasseringen av kaffemaskinen sier meg at de ikke er i VG sine lokaler. Jeg er åpen for at jeg tar feil.)
Falt det aldri inn å spørre noen av de som var der «Hei. Vi ser for oss dette. Vil det være realistisk?».
Og jeg forstår at ikke alle TV-serier kan være inspirert av den mer journalistiske regissøren David Simon (som er tidligere journalist og står bak serier som The Wire). Alle krimserier er ikke journalister som jakter på sannheten der politiet feiler.
Og selv da er det sjelden realistisk. Skulle Line-karakterens arbeid vært realistisk hadde det blitt for mange episoder med telefonsamtaler til innsynsguru Sindre Granly Medalen i Norsk Presseforbund, med spørsmål om innsynsklager og «line by line»-møter (Line-pun intended).
I tillegg måttet hun sluttet å jobbe med saken når det viste seg at det var knyttet til en drapssak faren jobbet med. Tror ikke det ville skapt seerrekorder.
Jeg innser at jeg må ta et valg. Enten legge fra meg gleden av krimserier, eller legge fra meg presseetikken når jeg er en vanlig seer.
Har allerede hørt rykter om at jeg skal holde meg langt unna «Mammon».
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
