Jeg glemmer aldri at sjefen min sa: – «Det er 18 menn her, skal du la dem pisse på deg?»
«Hvorfor er det slik at menn heier på menn, mens kvinner snakker ned kvinner?», skriver salgsdirektør Yvonne Stikbakke.
8. mars har aldri vært en stor del av livet mitt. Eller den har kanskje vært det, siden jeg har vært veldig opptatt av at den ikke skulle være det. Jeg anser ikke meg selv som en feminist, og jeg mener i mange sammenhenger at det skal være forskjell på mann og kvinne. Vi er forskjellige, og det er greit.
Jeg ønsker ikke kvoteringer i styret. Jeg ønsker ikke en plass ved bordet kun fordi jeg er kvinne. Jeg ønsker plassen fordi jeg er den rette kandidaten. Jeg vil ha plassen fordi jeg er best.
Det jeg likevel er brennende opptatt av er rettferdighet: Er det greit at en mann som gjør samme jobben som meg skal tjene mer enn meg?
Om noen dager fyller jeg 40 år. Jeg er gift, har tre barn, og jeg jobber som salgsdirektør i Metro Sounds AS. Og i år er jeg kanskje mer opptatt av kvinnedagen enn jeg noen gang har vært.
Min karriere startet hos Dun & Bradstree, nyutdannet fra BI. Det var meg, og sånn cirka 18 menn. Jeg er vokst opp i et hjem der det er lov å ha egne meninger, og med en mamma som er sterk og selvstendig på alle mulige måter – egentlig familiens overhode. Jeg har aldri vært redd for å si hva jeg mener. Jeg har aldri vært redd for å ta plass. Jeg var heller aldri redd for å snakke på vegne av andre om jeg følte noen ble urettferdig behandlet. Jeg har også hatt et enormt konkurranseinstinkt. Jeg har rett og slett likt å være best.
Men med 18 menn og få kvinner rundt seg som nyutdannet, kjenner man på presset. Du vil jo bli tatt inn i varmen. Ikke fordi du er ung kvinne, men fordi du er god i det du gjør og vil ha anerkjennelsen deretter. Jeg glemmer ikke min daværende salgssjef si til meg «det er 18 menn her, skal du la dem pisse på deg?»
Denne sjefen har på mange måter betydd mye for meg. Han turte å behandle meg som de andre. Han var like tøff med meg som de andre, og pushet meg til å bli blant de beste.
Men i dag er jeg som nevnt nesten 40 år, og jobber som salgsdirektør. Jeg er ikke lenger like opptatt av å være best. Jeg er ikke like opptatt av å bli sett, og jeg er langt mer ydmyk. Med alderen kommer selvinnsikten.
Først de senere årene har jeg innsett at ikke alle er som meg. Ikke alle takler å få kommentarer i møter på hvordan du ser ut, ikke alle tør å be kunden se deg i øynene og ikke ned i blusen. Ikke alle tør å si nok er nok, ikke alle tør å si at de fortjener den samme lønnen som sine mannlige kollegaer. Ikke alle er født i Norge og fikk utdelt nettopp det privilegiet jeg fikk da jeg ble født.
Jeg liker fortsatt ikke kvotering, men jeg har heller ikke et bedre svar… Hvordan skal vi kvinner få plass i styrene? Hvordan skal kvinner som ønsker å bli salgssjefer og salgsdirektører få jobbene om det ikke er rom for det?
Kvinnedagen får meg også til å tenke på en ting til. Hvorfor er det slik at menn heier på menn, mens kvinner snakker ned kvinner? Hvorfor er det slik at fordi jeg velger å starte på jobb igjen syv uker etter fødsel – så gjør det meg til en dårligere mamma? Hvorfor skal en kvinne som ønsker å gjøre en god jobb, en kvinne som selv mener hun er en bedre utgave av seg selv om hun får lov å kombinere jobb og mammarollen på samme tid, møte tyn av andre kvinner som ikke ønsker det samme?
Hvorfor er det ikke greit at barna mine vokser opp og er så privilegerte at de fikk like mye tid med mamma og pappa da de var små?
Vi har alle vært der. Jeg vet også hvor lett det er å sette folk i bås og dømme andre, selv om man egentlig ikke mener noe vondt med det, og ingen er feilfrie. Så jo mer jeg tenker på det atter igjen, så ser jeg hvor viktig kvinnedagen er, og hvor viktig det er at vi kvinner også heier litt ekstra på hverandre.
