MENING:
Er det riktig å bli behandlet som en judas når man sier opp jobben sin?
June Ruud Oppøyen mener bedrifter bør tenke på sitt eget rykte før de behandler ansatte dårlig under oppsigelsestiden.
Noe jeg har tenkt på den siste tiden, er hvordan noen ledere og bedrifter oppfører seg mot ansatte som har valgt og fratre sin stilling.
Bare de siste fire månedene vet jeg om tre hendelser der gode venner av meg har ønsket å bytte jobb på bakgrunn av blant annet egen karriereutvikling. Dette er unge mennesker i 25–30 års alderen, som så mange andre har et selvrealiseringsbehov og har klare tydelige mål for deres karrierevei.
Ikke noe unormalt med dette? Det tror jeg de aller fleste er enige med meg i.
– Grusomt lange måneder
Men det interessante skjer først etter de har levert oppsigelsen. Det som en gang var en hyggelig og trygg arbeidsplass blir nærmest over natten en kald og negativ ladet arena.
Man blir fjernet fra de sosiale team-møtene, arbeidsoppgavene blir endret, måten man blir snakket til endres, og dette i løpet av de første dagene etter den formelle oppsigelsen er mottatt. Det man har i vente da er tre grusomt lange måneder, hvor man blir sett på – og behandlet som en «judas» som har sviktet dem.
Det er klart at man som arbeidsgiver kan bli skuffet over at man mister en dyktig ansatt! Men å gjøre oppsigelsestiden til en ubehagelig opplevelse og en negativt ladet avslutning for både arbeidsgiver og arbeidstaker er helt fjernt for meg.
JEG FORSTÅR DET IKKE!
For det første tenker jeg jo hvor dumt dette er for bedriftens fremtid, for dine tidligere ansatte er faktisk ambassadører for din bedrift. Det er jo potensial for at man mister mange dyktige søkere kun på bakgrunn av at man har hørt det er en dårlig kultur eller leder i den bedriften.
– Det bør applauderes
For det andre så blir jeg så enormt provosert, da det i dette tilfellet er godt voksne mennesker som påvirker «unge lovende» med slike holdninger.
Her burde man jo applaudere at noen våger ta sjanser, noen følger drømmen eller tar valg som er rett for seg selv. Det må jo anses som mer fruktbart å ha ansatte som faktisk ønsker jobbe hos en, fremfor noen som egentlig har andre drømmer og ønsker.
Så hvorfor gjør noen arbeidsgivere dette? Har vi ikke kommet lenger enn dette i dagens arbeidsmarked? Er det mangel på kunnskap eller personlighet som kan forklarer dette?
